lørdag 2. juni 2012

Latife Tekin og Ohran Pamuk

Dei to mest kjente forfattarane i Tyrkia ved århundreskiftet var Orhan Pamuk og Latife Tekin. På kvar sin måte utvikla dei romanen som form og gjorde moderne tyrkisk litteratur kjent for lesarar i Europa og  Nord - Amerika. Begger er født i femtiåra, pamuk i 52 og Tekin i 57.  Skilnaden i sosial og kulturell bagrunn og det at dei var mann og kvinne, førte dei over på svært ulike  litterære vegar. Pamuk er mykje meir kjent enn Tekin, noko Nobelprisen kan vere årsaken til.  Sjøv tykkjer eg at Pamuk til tider er keisam. Det er ikkje mykje glede eller overskot i forteljinga hans om Istanbul. Perspektivet er storborgarskapet i forfall og er ikkje til å bli munter av. Latife, derimot, fortel om folk frå landsbygda som hadde posisjon i samfunnet dei kom frå, men vart brutalt proletarisert då dei flytta til storbyen. Ho vel å fortelje om denne nedturen og gaskratten sit aldri langt unna. Ho fortel om den konkrete trua på Allah, men sjølv han vert tulla med når mora til Dirmit ligg for døden i fleire rundar. Personane i Tekin sine bøker er av kjøt og blod i motsetnad til Pamuk sine som i stor grad framstår som gledelause skuggar. Tekin er meisterleg i å portrettere og greier å framstille patriarkar og kjeltringar slik at vi får godhug for dei. 


Latife Tekin budde i landsbyen Karacafenk, i provinsen Kayseri, til ho var 9 år. Då flytta familien til Istanbul, men ho nytta seinare den rike og mangslugne folketrua i landsbyen der ho vaks opp i romanane sine.


English

The two most famous Turkish writers at the turn of the century were Ohran Pamuk and Latife Tekin. They developed the scope of the novel and made  Turkish literature known in Europe and North America. Both were born in the fifties, Pamuk in 52 and Tekin in 57.  Their difference in social and cultural background, and being of opposite sexes account perhaps for their choosing different literary paths.  Pamuk is much more famous than Tekin, perhaps resulting from him being a Nobel Laureate.  Personally I find Pamuk a bit boring. There is not much fun in his Istanbul. His perspective is the decline of the upper middle class, and it´s not anywhere near being optimistic. Tekin, on the other hand, tells about people from the countryside who left a social position in the society they came from, but were brutally degraded socially when moving to the big city. She chooses to tell about this degradation and chooses laughter as a literary weapon. She describes the concrete belief in Allah, but even he is ridiculed, when the mother of Dirmit is dying, over and over again. The characters in Tekin´s novels are "real" in contrast to Pamuk´s who appear as joyless shadows.  Tekin is absolutely a magician in portraying patriarchs and villains alike in a way that endears them to us.

mandag 28. mai 2012

Latife Tekin og statistikk

Bloggen har ein funksjon som heiter statistikk. Han viser sidene som vert vitja oftast. Latife Tekin leiar så absolutt, og det er eg jo svært glad for. Så difor publiserer eg ein liten sekvens frå boka som er både dramatisk og poetisk. Hundesnøen er den første snøen som kjem om hausten i store flak og Dirmit er jenta som er sentral i denne historia:

English: The blog has a funcion that shows how many persons visit the page. Latife Tekin is absolutely the leading lady which delights me enormously. I therefore publish another small sequence from the novel that is dramatic and poetic at the same time.  The dog snow is the first snow coming, in big flakes.  Dirmit, the young girl, is a central character in the novel.  Remember, the novel is already translated into English: "Dear Shameless Death"


"Men for annakvart steg ho tok, la hundesnøen seg som eit kvitt slør framfor henne. Han stoppa henne og spurte kvifor ho ikkje var glad over at det snødde. Dirmit fortalte alt om det som hadde hendt kvelden før. 'Kom med meg,' befalte snøen og kvervla sint omkring. Så tok han Dirmit i handa og leidde henne nedover ei lang, lang gate kanta med tre. Dirmit såg ei folkemengd som heldt hendene sine høgt, og ropte medan dei marsjerte i tog. Full av undring snudde ho seg til snøen. Snøen slapp handa hennes og forklarte at ho kunne kvitte seg med uroa si ved å blande seg med folkehopen og rope det ho var god for. Til å byrje med nøla Dirmit å bli med i ei mengd som opna munnane og skaka armane i slikt raseri. Men ute av stand til å temje lysta til å rope, slutta ho seg til ei av rekkene. Då ho såg seg rundt på alle folka som ropte, slo det henne at ho kjente ingen der. Mykje seinare vart ho overraska over å sjå ein av lærarane som aldri smilte og som alltid heldt seg for seg sjølv i pausane, midt i flokken. Med eit fekk ho lyst til å springe opp til han og finne ut kor og kvifor dei marsjerte, men var redd fordi ho hadde vorte med folkemengda i staden for å gå på skulen. I staden greip ho tak i armen til ein gut på sin eigen alder som marsjerte ved sida av henne. Ho spurte han kva dei ropte og kvar dei var på veg. 'For lærarane,' var alt ho kunne oppfatte, då resten av det guten sa, vart borte i brølet frå folkehopen.

Ny tag eller etikett - POESI/POETRY

Så har eg lagt til ein ny tag/etikett, poesi/poetry, som eg kanskje kjem til å bruke ein del framover.